Har som vanlig sittet alt for lenge foran datan, sløst bort dagen som så ofte før. Bare ventet på noe som aldri kom, enda et brutt løfte. Når ender det? Når alt ender. Visste jeg kom til å angre når jeg brøt det eneste nyttårsforsettet jeg har, for hundrede gang; Ikke la det gå en dag der du ikke har noe kontakt med andre ungdommer. Hvordan skal livet egentlig bli, om man forblir en enstøing? Den eneste som stiller seg det spørsmålet er den ensomme. Frykten kan ta over for de andre følelsene, og den overskygger alt. Det er farlig, deprimerende. Man får lyst til å fjerne seg fra omgivelsene, bare for å se om noen andre enn familien vil bry seg. Hvor lang tid ville det gått? Et døgn? En uke? Neppe lengre enn det, forhåpentligvis ikke. Ville noen ringt? Kanskje en. Neppe flere, det kunne gått månder, i stillhet. Natten er ikke en trygg tid, ikke om man er alene. Ikke om man har vært alene den andre delen av dagen også. Den er favoritt-tiden min, om jeg har tilbringt resten av dagen med venner. Men når man har vært isolert, da er det en tid med for mange tanker. Man ser feilene, skuffelsene, løgnene, mye klarere. Det gode i verden blir forskyvet lang bak i hjernen, og forsvinner, for en stund.
Et ønske om å forandre verden, nei. Det er å ta for hardt i. Et ønske om å bli husket, etter at man er borte. Det er mye å be om. Et vanlig spørsmål er, “Hva skal du bli når du blir stor?”. Svaret? Hva som helst, så lenge jeg ikke blir glemt. Hvorfor? Ingen vil huske meg på grunn av et vennskapsbånd, så jeg trenger et annet anker til verden. Stillhet. Skulle vært et dyr, eller nei. Redselen er der òg, men naturlig. Dagbøker siden påsken da jeg var 9. Hver eneste dag, nedskrevet. Vil det hjelpe? Hvem vil ønske å lese gamle dagbøker, kjedelige hendelser. Til en ensom sjel. Etter en person, forlengst glemt. Vet ikke. Èn spesiell ting, et navn. Hva så? Det er ikke slike ting som teller. Skuffelse, men ikke ovenfor andre. Ovenfor meg selv. Enda et brutt løfte. Det blir to, bare i dag. Når ender det? Når alt ender.
-Opal